SJØFARTSBYEN GRIMSTAD

EN HISTORISK BETRAKTNING

Det opprinnelige stedsnavnet for byen er Grømstad. Første ledd kommer fra garden 'Grøm', som i sin tur hadde navn fra elvenavnet 'Gró(a)', som betyr 'elva som vokser fort'. Andre ledd er fra norrønt 'stǫð', som betyr 'stø' eller 'landingsplass'.  Så langt tilbake som året 1528 er Grimstad nevnt som utførselshavn for trelast. På begynnelsen av 1600-tallet ble stedet etablert som ladested under kjøpstaden Arendal. Under Dansketiden med Kong Christian IV (også kalt Christian Quart) var det stor aktivitet i Grimstad-skjærgården.

Den 22. juli 1640 lå et fransk kaperskip fra Dunkerque i Frankrike ankret opp i Homborsundfjorden, som den gang var en god havn med både vertshus og tilgang på vann og proviant. Hollenderne jaktet på disse små franske skipene som stadig plyndret hollandske handelsskip. Denne dagen kom et hollandsk orlogsfartøy forbi. Orlogsfartøyet oppdaget kaperskipet og stevnet inn Homborsundsleden med 100 soldater og 30 kanoner ombord. Franskmennene kunne ikke unnslippe sjøveien, og satte fyr på eget skip før de flyktet landeveien til Lillesand. De ble innhentet av hollenderne, og det oppstod en alvorlig trefning der alle franskmennene samt endel nordmenn ble drept.

Lokalbefolkningen var sterkt involvert i konflikten, da flere sivile omkom under trefningene. Kong Christian IV sin sendemann i Nedenes Len, Jacob Justsen, var blant de drepte. Jacob Justsen og kona Agnete Wolff var som en kuriositet de to første offisielle innbyggere i Lillesand sentrum. De hadde akkurat fått i gang sin egen virksomhet, et gjestgiveri og en handelsbod, da Justsen ble drept på sin egen brygge (utenfor dagens bibliotek) samme dag 22. juli 1640. Fru Wolff ble enke og alene med fire barn. Hele hendelsen fikk store konsekvenser for lokalsamfunnet og står som en dramatisk milepæl i lokalhistorien.

Hendelsen har gitt et grunnleggende innblikk i datidens kapervirksomhet, som kan forklares nærmere med beskrivelsen 'krig til sjøs ført av privateide, væpnede skip spesielt bemyndiget til dette av en krigførende stats regjering'. Kaperkrig var i det vesentlige rettet mot fiendens sjøhandel, først og fremst i den hensikt å oppbringe fiendtlige handelsskip, ikke å senke dem.

Seilskipstidens mest berømte sjøslag utspant seg 21. oktober 1805 og fikk stor betydning for utviklingen av norsk nasjonal og lokal kulturhistorie. Det har seg nemlig slik at ved Keiser Napoleon og Frankrikes nederlag i Trafalgar-slaget, sikret Storbritannia seg kontroll over havet. Dette var avgjørende for det franske imperiets skjebne. En omfattende handelsblokade rettet mot britisk handel med europeiske land var nå Napoleons eneste mulighet til å tvinge engelskmennene i kne. Keiseren måtte dermed påtvinge hele kontinentet et overherredømme gjennom mange felttog, som sendte Frankrike og resten av Europa inn i en uendelig spiral av kriger.

Den mer eller mindre sammenhengende krigstilstanden som rådde mellom de europeiske stormaktene i perioden fra ca 1802 til Napoleons endelige nederlag i 1815, fikk benevnelsen 'Napoleonskrigene'. Hovedmotstanderne var Napoleons Frankrike på den ene siden, og Storbritannia, Russland og de tyske statene på den andre. Napoleonskrigene utløste store omveltninger også i de nordiske land. Etter at britiske styrker i september 1807 bombarderte København og ranet med seg den dansk-norske orlogsflåten, kom tvillingriket med i napoleonskrigene på den tapende side.

Storpolitiske strategier førte til at Danmark-Norge kom i et uløselig krysspress mellom britenes krav om utlevering av orlogsflåten, og de franske krav som Napoleon etablerte fra 1806 og som handlet om tilslutning til fastlandsblokaden rettet mot Storbritannia. I de fleste krigsårene fra 1807 til 1814 blokkerte britiske orlogsskip samvirket mellom Danmark og Norge. Etter flåteranet trengte britene å avse kun mindre orlogsfartøyer til å patruljere farvannet mellom Danmark og Norge, da dette var tilstrekkelig for å avskjære forsyninger av korn og materiell som Norge trengte.

Danmark-Norge ble inkludert i den franske alliansen og var snart formelt i krig med Storbritannia. Handelsskip på alle hav ble oppbrakt av den britiske marinen, og sjøfolkene havnet i fangeskip, såkalte 'prisoner'. Det var samtidig uår og dårlige kornhøster i Norge, og tilførselen av korn fra Danmark ble blokkert av britene. Folk sultet, og den blomstrende handelen med England stoppet opp. Konkurser truet og rammet kjøpmannshusene. Det oppstod også en misnøye med situasjonen vår nasjon var kommet i, og misnøyen økte stadig i omfang.

Norge gikk over natten fra å være i en gullalder til hungersnød. Den nye tilværelsen fikk også kraftige ringvirkninger lokalt rundt Grimstad og skjærgården, ved at mange borgere nå ble 'autoriserte sjørøvere' - såkalte kapere. Desperate menn utrustet småbåter med kanoner og dro ut for å kapre - med Kongens tillatelse. Den 17. august 1807, dagen etter at regjeringen hadde uttalt at "krigen er å anse som utbrudt", sendte Kronprinsregent Frederik ut et sirkulære til stiftamtmennene der han etter det gamle kaperreglementet av 1709 bemyndiget dem til å utstede kaperbrev mot britiske skip og all britisk eiendom på havet.

Danmark-Norge hadde ikke drevet med kaperi siden Den store nordiske krig, og det gamle kaperreglementet måtte derfor revideres. Den 14. september 1807 ble det nye reglementet satt i kraft og kaperfarten igjen innført av Danmark-Norge, som tvillingrikets reaksjon på britenes flåteran. Nedenes Len var på den tiden underlagt Stiftamtmannen i Kristiansand (dagens Fylkesmannen i Aust- og Vest Agder), og det var Stiftamtmannen som utstedte såkalte kaperbrev og bemyndiget privateide væpnede fartøyer med retten til å oppbringe fiendtlige fartøyer.

Danske og norske kapere spilte en betydningsfull rolle under 'kaperkrigen' fra 1807 til 1814. Kilder oppgir forskjellige tall på antall kapringer som ble foretatt. Én kilde sier at ca 450 skip ble kapret, og at av disse skal ca 300 skip ha blitt ført til Kristiansand. En annen kilde er mer detaljert og sier at av 322 kapringer, ble 220 av skipene ført til Kristiansand, 60 til Akershus, 25 til Bergen, og 17 til Trondheim. Det er uomtvistelig, uavhengig av hvilken kilde som tillegges størst betydning, at det kan konkluderes med at Kristiansand var Norges kaperhovedstad.

Tilfeldighetenes gang gjorde at Grimstad året etter Napoleonskrigenes avslutning, i 1816, ble en selvstendig kjøpstad og fikk sin første glansperiode som utførselshavn for produkter fra jernverket Frolands Verk. Grimstad kommune ble senere, i 1837, opprettet ved innføringen av det kommunale selvstyret. Grimstad fikk byutvidelser i Fjære i 1878 og 1960, før kommunen i 1971 ble sammenslått med de tre tidligere kommunene Fjære, Landvik (som ble utvidet med Eide kommune i 1962) og Grimstad. Grimstad grenser i dag i vest til Lillesand, i nordvest til Birkenes, i nord til Froland og i øst til Arendal. Selve bykjernen ligger ved en bukt av Groosefjorden, som trenger seg nordover inn i Fjære.

På slutten av 1800-tallet var Grimstad en skipsbyggeriby (seilskuter) og rederby. I 1881 ble dagens Grimstad kirke bygget, og i 1899 fikk byen sitt kommunevåpen. Dagens Grimstad begynte å ta form på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet. Den dag i dag illustreres sjøfartens betydning for Grimstad kommune gjennom byens kommunevåpen, som består av et tomastet gullskip på tre gullbølger mot en blå bakgrunn.