NORSK FYRHISTORIE

Første gangen vi hører om et konkret sjømerke i Norge, er helt tilbake til sagatiden / norrøn tid. Floke Vilgerdsson, også kjent som 'Ravn-Floke', var en av de aller første nordboere som fant Island, som da var en ubebodd øy mellom Norge og Grønland. Hans reise er dokument i 'Landnámabók'. Under reisen til sagaøya dro Floke opp på en fjelltopp, og fra den så han en stor dal som var full av is. Det synet fikk ham til å kalle landet for Island, noe det har hett siden.

I 869 bygde Floke en varde, senere kjent som Ryvarden. Sikrere kilder om sjømerking finner vi først på 1600-tallet. I 1655 ble det første fyrlyset tent i Norge. Kong Fredrik III utstedte en formaning til Christianssands-borgeren Pouell Hansønn med privilegiet å etablere fyrdrift på Lindesnes. Fyret ble bygget som et tretårn med store talglys som brant bak blyglassruter. Fyret var i drift kun i ett år. I 1725 ble Lindesnes fyr igjen tent, men i løpet av perioden siden forrige drift var også Færder, Kvitsøy og Høyvarde fyr etablert.

På tross av historien er det likevel Færder i Oslofjorden som av mange regnes som det første fyret i Norge. Færder, Kvitsøy og Høyvarde var trolig av typen 'bålfyr'. Det nye fyret på Lindesnes var av typen 'vippefyr'. Mellom 1802 og 1839 ble det videre etablert seks 'kullblussfyr', hvor fyrgryta ble plassert direkte på fjellet. Det var likevel en stor teknologisk utvikling å spore da Oksøy fyr utenfor Kristiansand ble etablert i 1832. Det var her at den aller første fyrlinsen ble tatt i bruk.

I 1841 fikk Norge sitt første fyrvesen, og det ble skilt ut som et eget direktorat: 'Fyrdirektoratet'. I tiårene som fulgte ble det gjennomført svære byggeprosjekter over hele landet. Fram til 1880 ble det bygget over 100 fyrstasjoner i Norge. Anda fyr i Øksnes kommune i Nordland ble etablert i 1932 og var det siste fyret som ble reist i Norge.

Fra det første fyret ble etablert i 1655 og til det siste ble etablert i 1932, ble det etablert til sammen over 200 bemannede fyrstasjoner i Norge. Da den første automatiseringsplanen kom i 1975, var allerede mer enn 100 fyrstasjoner avbemannet. De siste tiårene har det skjedd en dramatisk utvikling, da alle installasjoner som gir lys eller elektroniske signaler nå er fullstendig automatiserte og fyrtjenesten drives stort sett uten bemanning.

Utviklingen av fyrvesenet representerer et viktig element i norsk kulturhistorie; da fyranleggene baserte seg på det ypperste av bygningsmessig og teknologisk utvikling. Det finnes ulike typer fyr og fyrlykter. Automatisering av fyr har gjort at skillet mellom fyr og fyrlykter er mindre. Benevnelsen fyrlykt blir brukt om ubemannede fyr og mindre ledfyr, men den blir også brukt om installasjoner som har mindre rekkevidde enn fyr. Tidligere var forskjellen på et fyr og en fyrlykt at fyrene hadde bemanning, mens fyrlyktene var ubetjent. De ulike fyrtypene har forskjellige funksjoner:

  • Kystfyrene ligger ytterst mot havet og er sjøgående fartøyers første landkjenning. De har ofte høyere fyrtårn og er plassert på holmer, øyer eller nes. Kystfyrene har kraftig lys fordi de skal være godt synlige på lange avstander.
  • Innseilingsfyrene leder skipstrafikken trygt inn mot land.
  • Ledfyrene er mindre fyr som viser leia i indre kystfarvann, mellom holmer og skjær, og ved innseiling til trange sund. De sender ut lyssignaler med bestemte mellomrom og i bestemte retninger eller sektorer. Disse kalles derfor også for sektorfyr.
  • Havnefyrene hjelper skipene inn til havn.
  • Fiskefyr ble brukt under sesongfisket i Norge fra ca. 1850.
  • Fyrskip er fyrlykter som er plassert på permanent oppankrede fartøy der det er lite egnet å bygge faste fyr. Fyrskip har hatt liten utbredelse i Norge.
Fyrtårnets form bestemmes av dets funksjon. Høyden bestemmes av lengden det skal lyse. Ledfyr er ofte lavere enn kystfyr, da de har sin funksjon i det nære farvannet. Kystfyrene skal lyse langt, og er derfor høye for å kompensere for jordkrummingen. Fyret skal også fungere som et dagmerke.

Ansvaret for fyrbelysning og sjømerker i Norge lå frem til 1974 under Norsk Fyrvesen. Det året ble Norsk Fyrvesen slått sammen med Norsk Losvesen og Norsk Havnevesen til én statlig etat ved navn Kystdirektoratet. I 1981 ble begrepet Kystverket tatt i bruk, samtidig med oppbygninga av distriktsorganisasjonen med regionale distriktskontor i Arendal, Haugesund, Ålesund, Kabelvåg og Honningsvåg. Kystverket er benevnelsen på etaten i sin helhet, mens Kystdirektoratet var den ledende enheten, direkte lagt under Fiskeri- og kystdepartementet.

I 1997 ble Norsk Fyrhistorisk Forening stiftet på bakgrunn av forfallet ved flere norske fyrstasjoner. Formålet med foreningen er at fyrstasjonene skal forbli i offentlig eie slik at det kan legges til rette for vern gjennom ny bruk og tilgjengelighet for allmenheten.

I 2002 ble direktoratet flyttet fra Oslo til Ålesund. Distriktskontorene fikk spesialansvarsområder, i form av kompetansesenter for ulike områder i etaten. Kystverket Rederi, lokalisert i Ålesund, ble skilt ut som en egen enhet. Beredskapsavdeling for akutt forurensning - tidligere en del av Statens Forurensningstilsyn, ble i 2003 en del av Kystverket. Avdelingen har sitt hovedkontor i Horten, med uteavdelinger i Bergen og Tromsø. Beredskapsavdelingen ble organisert som en del av Kystdirektoratet.

I 2007 gikk man bort fra benevnelsen Kystdirektoratet, og fra da ble hele etaten benevnt Kystverkets hovedkontor. Distriktene byttet samtidig navn til regioner. Kystverket er i navnet en ung etat, men har lange tradisjoner gjennom forgjengerne sine: Fyr- og merkevesenet, Losvesenet og Havnevesenet. I dag defineres totalt 107 anlegg i Norge som fyrstasjoner og kategoriseres videre som navigasjonsinstallasjoner, selvom de bare blir ett blant flere viktige navigasjonshjelpemidler. Ansvar for fyrbelysning og seilmerker i Norge ligger hos 'Fyr- og merketjenesten' ved Kystverkets hovedkontor.

I dag er det Kystverkets eget etatsmuseum, Kystverkmusea, som har ansvar for å dokumentere og formidle norsk fyrhistorie. Det ble formelt opprettet i 2008, og er organisert som et nettverkssamarbeid mellom fire selvstendige museer: Lindesnes fyrmuseum, Jærmuseet, Sunnmøre Fyrmuseum og Museum Nord. I 2016 ble Museene for kystkultur og gjenreisning innlemmet i nettverkssamarbeidet.

Etatsmuseene skal være kompetansesenter for dokumentasjon og formidling av etatens historie. Museene har hele etatens virkefelt som ansvarsområde: Fyr- og merketjenesten, lostjenesten, havneutbygging, moderne trafikkovervåking og beredskapstjenester. Nettverksorganiseringen skal sikre at Kystverkmusea får en landsdekkende funksjon. Driften finansieres med bevilgninger over Samferdselsdepartementets budsjett, og den interne arbeidsdelingen mellom avdelingene er lagt nær opp til Kystverkets egen organisering.